Det har vært ganske mange hårreisende øyeblikk i ikke-skrekkspill. Her er en titt på noen av de beste eksemplene.

For et Star Wars-videospill er Knights of the Old Republic 2: The Sith Lords en overraskende skummel opplevelse. Fra det øyeblikket spillet begynner, oversvømmes spillerne med en påtakelig følelse av redsel. De våkner inne i et avsidesliggende gruveanlegg hvis innbyggere nesten alle har blitt slaktet.

Det mest fryktfremkallende øyeblikket er imidlertid når spilleren kommer ansikt til ansikt med Darth Sion. Sistnevnte er et grusomt gående lik med svært lite menneskelighet. Når Sion konfronterer spilleren, skifter kameraet vinkler til et langbilde av en flimrende gang, hvor en figur akkurat kan sees. Sakte zoomer kameraet inn, og avslører den makabre skurken. Det er en skummel scene, spesielt for et barn!

The Museum of Witchcraft – Fallout 4

Fallout-serien har vært kjent for å drive med sideoppdrag med skrekk-tema. I Fallout 4 blir spillere sendt for å undersøke museet for hekseri som en del av oppdraget «The Devil’s Due». Fra det øyeblikket spillerne ankommer scenen, er det klart at noe ikke stemmer.

Interiøret er mørkt og nedslitt. Uhyggelige utstillingsdukker i ulike positurer er spredt rundt i rommene. Merkelige, usynlige lyder kan høres ovenfra. Spillerens fantasi får løpe løpsk, ikke helt sikker på hva som skjer. Til slutt blir disse tåkelige fryktene en realitet når en gigantisk dødsklo blir avslørt for å være den skyldige.

The Boy of Silence – Bioshock Infinite

Bioshock Infinite er en fugl av en annen fjær fra sin egen franchise. Det droppet nesten alle skrekkelementene som preget de to foregående oppføringene til fordel for en mer actionorientert stil. En del av spillet er imidlertid definitivt ment å være skummel. Bookers utforskning av det mørke og uhyggelige Comstock House er det eneste skremmende segmentet i et ellers lite skummelt spill.

Den skumleste fienden som er møtt på dette stedet er Stillhetens gutt. Utstyrt med et gigantisk horn i stedet for et hode, kan disse fiendene ikke bekjempes direkte. I stedet varsler de andre fiender om Bookers plassering. Den kanskje mest skremmende scenen av alt er når Booker finner en Boy of Silence stående rett bak ham etter å ha låst opp heisen. Et ørestikkende hyl følger med jumpscare.

The Hallway Scene – Metal Gear Solid

Metal Gear Solid er et av de mest anerkjente stealth-videospillene gjennom tidene. Som Solid Snake må spillere snike seg gjennom et massivt atomanlegg mens de prøver å stoppe en gjeng hensynsløse terrorister. Det er en spionthriller i kjernen, ikke et makabert skrekkshow.

Imidlertid er én scene som faktisk er ganske skummel, for ikke å snakke om voldelig. På et tidspunkt vil fansen se en gruppe blodige lik strødd over en gang. En overlevende gurgler «det er et spøkelse» før den utløper. Det er absolutt en av de mer sjokkerende og brutale scenene i spillet, en som tvinger spilleren til å sitte nærmere kanten av setet.

Man-Bat Says Hello – Batman: Arkham Knight

Batmans rogues-galleri inneholder sin rettferdige andel av oddballer. I Arkham Knight kjemper Batman mot både gamle og nye fiender i den siste oppføringen i trilogien. Spesielt én skurk debuterer på den mest mulig hjerteinfarktsfremkallende måten.

I Arkham-trilogien er Batmans viktigste transportmiddel gripepistolen hans. Det er en handling som vil bli utført tusenvis av ganger gjennom en gjennomspilling uten hendelser, og lulle spillere inn i en falsk følelse av trygghet. Det er til Man-Bat er løs. Når det skjer, neste gang spillere griper seg inn på et hustak, kan de bli behandlet på en øredøvende overraskelse fra den lodne freaken.

The House of Horrors – Skyrim

Mange adjektiver kan brukes for å beskrive The Elder Scrolls 5: Skyrim, men «skummelt» er vanligvis ikke en av dem. Som en fantasy RPG er ikke spillets temaer og mekanikk rettet mot å få spilleren til å føle seg sårbar og redd. Snarere motsatt, faktisk. Dragonborn er enormt kraftig, i stand til å slå enhver fiende.

Likevel fremkaller «The House of Horrors»-oppdraget i Markarth en følelse av hjelpeløshet, så flyktig som den kan være. Spilleren er låst inne i et tilsynelatende hjemsøkt hus, som begynner å oppføre seg merkelig. Møbler omorganiseres, lysene blir dempet, og myke hvisking kan høres med jevne mellomrom. Deretter spiller et dunkende trommeslag mens en ondskapsfull stemme beordrer spilleren til å drepe sin uheldige følgesvenn. Det er et av de mest unike øyeblikkene i spillet, som dessverre tar slutt alt for raskt.

The Nightmare Sequence – Max Payne

I Max Payne-serien er ikke den titulære karakteren en mann som skal tas lett på. Han er en grådig detektiv, en som er i stand til å ta på seg legioner av gangstere og korrupte selskaper. Max Payne er først og fremst fokusert på action, men det er også mange mørke øyeblikk.

En skummel del av spillet ser Max gjennomgå sitt eget mareritt. Spillere deltar i slike handlinger som å gå på stram snor over strenger med blod og følge lyden av en gråtende baby gjennom et labyrintlignende hus. Det er en merkelig sekvens, men en som pleier å være ganske minneverdig blant fans.

The St. Denis Vampire – Red Dead Redemption 2

Red Dead Redemption 2 er et vestlig epos som dreier seg om fredløse og revolvermenn. Hardtslående skrekkelementer står ikke øverst på listen. Men spill utviklet av Rockstar mangler absolutt ikke rarheter og sporadiske forstyrrende møte.

En slik makaber episode involverer en vampyr som forfølger gatene i St. Denis. Etter å ha oppdaget en samling ledetråder, kan spillere konfrontere blodsugeren som fester seg på halsen til et uheldig offer. Når den blir trykket, vil denne Nosferatu-lookalikeen prøve å gjøre spilleren til deres neste måltid.

Månen – The Legend Of Zelda: Majora’s Mask

Generelt egner ikke kunststilen til The Legend of Zelda-serien seg godt til makabre bilder. Selv om Links eventyr er fulle av farer, er det vanligvis ikke mye som garanterer følelser av redsel.

The Legend of Zelda: Majora’s Mask representerer et lite unntak. Alle som ser på månen har en dyster skrekk. Uttrykket er absolutt grusomt, med store og galne øyne samt en urovekkende snerring. Det er et bilde som er vanskelig å glemme med det første, for å være sikker.

Shalebridge Cradle – Thief: Deadly Shadows

Thief: Deadly Shadows er, i likhet med serien som helhet, en stealth-sentrert opplevelse. Et element som imidlertid får Thief: Deadly Shadows til å skille seg ut fra resten, er det berømte «Robbing the Cradle»-nivået, et segment fylt med både reelle og innbilte farer.

Å navigere i den hjemsøkte Shalebridge Cradle er en intens opplevelse. Bygningen har et eget sinn, noe som tvinger ånden til de tidligere innsatte til igjen å streife rundt i hallene. Injeksjonen av overlevelsesskrekkelementer i et spill ellers fokusert på stealth, fanger spilleren på en ekstremt effektiv måte.